Min fødselshistorie...

Det hele startet natt til mandag 13. februar. Jeg hadde litt vondt i korsryggen da jeg våknet om natta for å gå på do, men tenkte at jeg sikkert hadde liggi litt galt... Men da jeg våknet igjen ved halv seks tiden skjønte jeg at dette måtte være noe annet... Det var liksom ikke kynnere, for de har ikke vært vonde, de har bare strammet magen min til en fotball... Dette var tak som gjorde vondt i korsryggen og kom med 10 minutters mellomrom. Hadde aldri trodd jeg skulle ta det rolig, selv ikke med så lang tid imellom. Var sikker på at jeg kom til å være hysterisk, men jeg bare lå der og stirra på klokka... Litt moro at jeg dagen før, altså på morsdag fleipa med mamma om at det var stille før stormen i magen... Bebisen hadde nemlig vært veldig stille hele dagen, og det gjorde meg jo litt bekymret. Men siden jeg kjente litt liv, så hadde jeg tatt det med ro... Snakk om å være fremsynt... Hehe...

Utover dagen tok både styrken og lengden på takene, som jeg nå skjønte måtte være rier, seg opp. På formiddagen kom Nina og Thea innom for jeg skulle jo sy underkjole til Thea sin dåpskjole, og jaggu fikk vi ikke gjort det også. Ble nesten ferdig... Men siden Thea var litt urolig fikk vi ikke helt sjekket lengden på den, men jeg håper det gikk sånn ca bra i dåpen :) Hele dagen hadde vi brukt en "contraction timer" app på telefonen for å registrere lengde og hyppighet av rier, og da jeg etter å ha sydd litt spurte min kjære hvor lang tid det var mellom hver ri, og han svarte at det var ca fire minutter kjente jeg at jeg fikk litt hastverk. De varte også i ca ett minutt. Vi pakket sammen, ringte føden på Ullevål og spurte om vi skulle komme inn. Som forventet var de veldig i tvil siden jeg jo tross alt er førstegangs og man regner jo da med at det skal ta lenger tid. Og det hun hang seg opp i var at jeg ikke hadde så vondt at jeg ikke klarte å snakke når riene kom.... Jaja, jeg er bare veldig god på å puste var mitt svar på det... Under tvil fikk vi lov å komme inn, så vi tok med fødebagen og satt oss i bilen. Jeg rakk dog å ta bilde av magen før vi dro, må jo ha "fødemagen"!!!! Vel ankommet Ullevål ble vi sittende i over en time å vente på å få komme inn til en sjekk hos jordmor. Der valgte hun å først undersøke meg, fant da at jeg hadde kun 3 cm åpning, før jeg ble koblet til ctg maskina. De klarte aldri å få dette til skikkelig og fikk derfor ikke registrert intensiteten på riene og bebisen sin reaksjon på riene, men hun så jo at jeg hadde rier. Og så fikk jeg skryt for å pust meg så godt gjennom de! Var litt stolt av meg selv også... :D Hadde jo hørt så mye og blitt mint på det av alle, at det viktigste av alt var å puste inn med nesa og ut med munnen når riene kom! Så da var det liksom mitt eneste fokus!!! Hehe... Jordmor mente at jeg like godt kunne dra hjem og prøve å slappe av på sofaen i noen timer istedenfor å henge rundt i gangene på Ullevål, for det kom nok til å ta sin tid... Så da dro vi hjem med beskjed om å ringe føden når det var fire rier i løpet av 10 minutter og at de varte ett minutt.

Vel hjemme ble en Grandiosa stekt for jeg kom plutselig på at jeg faktisk ikke hadde spist siden frokost, og litt energi må man jo ha før man skal føde!!! Jeg lå på sofaen og pustet meg gjennom rier som bare ble verre og verre, og varte lenger og lenger., faktisk opp til ett og et halvt minutt!!! Men intervallet ble også lenger, plutselig fem minutter, og så seks minutter...  Var så sliten etterhvert at jeg presterte å duppe av mellom riene, og fikk derfor ikke med meg at det var så lenge imellom hver, for jeg hadde jo sovet... Syns de kom konstant egentlig... Så ut i fra hva vi hadde fått beskjed om skulle jeg bare bli liggende på sofaen... Men det ble etterhvert så vondt at jeg ga klar beskjed til min kjære om at nå orker jeg ikke mer, jeg klarte ikke puste meg skikkelig gjennom riene og ville ha litt hjelp, kanskje litt smertelindring :) Så da ringte vi føden igjen og ga beskjed om at vi var på vei inn.

Vel inne ble vi vist inn på et undersøkelsesrom og de sjekket meg til å ha 5 cm åpning. Jordmor hadde et litt rart uttrykk i ansiktet da hun fortalte at jeg dessverre ikke kunne føde på Ullevål og Riksen var også fullstappa, så jeg måtte reise til Ahus... Det var nok ikke noe hast siden jeg er førstegangs, men for sikkerhetsskyld ville hun at vi skulle reise i ambulanse med en gang... Så jeg klatret opp på båra, hvilke jeg alltid har trodd skulle være for liten for min kropp, hehehe... og ble stroppet fast. Han ene sjåføren spøkte med at de hadde vært jordfedre før begge to så det var ingen fare, de var klare. Jeg ble litt irritert for sånt fleiper man da ikke med, så jeg svarte bare at det kunne han bare glemme, for det kom ikke til å skje! Hehe... De trilla meg så ut i ambulansen og tråkka klampen i bånn. Hjelpes meg... Jeg hang i døra og holdt meg fast så godt jeg kunne, mens jeg prøvde å puste meg gjennom de tre (?) riene jeg rakk å ha i ambulansen. Idioten av en fyr i forsetet spurte hver gang jeg hylte om jeg hadde en ri... "JAAAAAA!!!" Hva tror han da? At jeg bare gjorde det for moro? Hallo!!! Han hadde en gravid og fødende liggende baki der, da er det vel rier?!?!?! Må le av det nå i etterkant... Og høflig som jeg er ba jeg pent om unnskyldning da de løsnet meg fra båren inne på føden på Ahus... Var jo ikke meninga å være sur heller! Hehe...

Hilste pent på jordmor Anna som viste meg inn på det som må være verdens vakreste rom! Herremin, det var jo finere der inne enn noe hotellrom jeg noensinne har vært på! Designlampe i vinduskarmen, en gedigen Tempurseng pent redd opp, lenestol med gyngeeffekt ved hodeenden av sengen og designkrakk i kroken av rommet og kosesto!!! Skulle jeg virkelig føde der inne??? Jeg tenkte egentlig ikke over det der og da, at dette var et vanlig rom, at dette virket litt annerledes enn hva man har sett på TV. Jeg var bare veldig fasinert av hvor fint det var og prøvde å suge inn alle inntrykk mellom riene. Det eneste som faktisk vitnet om at det skulle skje noe der inne var et lite plastunderlag midt på senga! Så jeg krabbet opp i senga og reiv av meg alle klær... Blyg er jeg iallefall ikke, og som jordmor sa, bedre å gjøre det nå enn å måtte kløne med det senere! Så fikk jeg på meg en sånn nydelig blå sykehusskjorte :) Hehe... Lækkert! Jeg ble liggende i senga og puste meg igjennom et par rier mens hun så igjennom papirene mine. Og så fikk jeg igjen masse skryt for at jeg var så flink til å puste meg gjennom riene, og at jeg hadde så morsom lyd på utpust. For jeg pustet ikke vanlig, jeg hørtes mer ut som om jeg hutret... Hehe... Hun undersøkte meg og så at jeg faktisk hadde en åpning på hele 9 cm og at alt egentlig var klart der nede. Det eneste som manglet var at bebisen skulle komme seg litt lenger ned i bekkenet før moroa kunne begynne.

På forhånd hadde jeg prøvd å tenke litt på hva jeg ville og ikke ville prøve i fødselen, også om jeg skulle ha noen spesielle ønsker. Når det gjelder smertelinding har jeg alltid tenkt at jeg skal være åpen for det meste. Og at hvis muligheten byr seg så ville jeg teste ut badekar og ha dempet belysning på rommet. Nå rakk jeg aldri å snakke med jordmor om dette, så overraskelsen og gleden var stor da hun gikk bort og dempet belysningen!!! HIMMEL!!! Etterhvert så begynte jeg igjen slite for å komme meg igjennom riene og jordmor spurte om det var smertelinding jeg ville ha... Tja, jeg var ikke akkurat motvillig! Hehe... Så hvis jeg ville så kunne jeg prøve lystgass??? Så joa, jeg tok til meg info om hvordan jeg skulle puste inn i maska og testet luksusen! Om det virker eller om det er mest placebo, det vet jeg ikke. Men det å skulle konsentrere seg om å puste inn i noe annet, og ikke minst hvordan jeg skulle holde maska mellom riene, gjorde underverker! Og jeg var stolt av meg selv som ikke sugde i meg gass og nektet gi fra meg maska eller ta den vekk i mellom riene sånn som vi så ofte har sett på TV :) Flinke meg, hehe...

Fikk det plutselig for meg at jeg måtte kjappe meg på do for å trykke ut litt, så fikk lov til det. Men da jeg satt der inne kom det en ri, en pressri, og jeg hadde SÅÅÅÅÅ lyst til å presse! Jordmor ga meg klar beskjed om at nei, dette var en pressri, jeg måtte nok ikke på do, og jeg fikk IKKE lov å presse enda. Så da ble jeg sendt opp i senga igjen, jordmor sjekket status og sa at joa, det var bare å presse hvis jeg absolutt ville. Jeg skal absolutt ikke påstå at jeg var lydløs, jeg brølte av full hals!!! Og etter det min kjære har fortalt meg i etterkant, så er det ikke sikkert lystgass gis bare for smertelindring, men maska var visst en veldig god lyddemper :D Etter tre pressrier til kjente jeg at hode var ute og fikk spørsmål om jeg ville kjenne på babyens hode... Joa, selvfølgelig ville jeg det!!! Merkelig følelse... Og så kom det herligste spørsmålet jeg noen sinne har fått: "Vil du dra ut babyen din???" JA!!! Men jeg må jo ha gassen var mitt svar... Så det fikk pappaen i oppgave om å løse, han holdt maska forran munnen min sånn at jeg hadde to hender ledige og kunne ta tak i bebisen min på neste pressri. Det var litt vanskelig for han var så glatt, men da jeg fikk beskjed om å presse litt til så resten av kroppen kom ut fikk jeg godt tak og dro ham opp på magen min! For en fantastisk og herlig følelse!!! Mitt eget barn, min lille bebis, tatt i mot av meg!!!

Bebisen lå lenge på brystet mitt før pappa endelig fikk klippe navlesnoren og bebisen ble lagt til puppen. Hjelpes for en flink gutt! Hekta seg på med en gang :) Stolt mamma da altså! Etter å ha få slappet av sammen en time eller noe sånt, kom jordmor inn igjen for å veie og måle bebisen. Det var vel da vi fikk sjokk. Jeg har ikke særlig peiling på hvor liten eller stor en nyfødt bebis egentlig er, og tenkte iallefall ikke på det der jeg lå, annet enn at alle klæra jeg hadde tatt med i str 50 og 56 var ALT FOR STORE, så ble jeg veldig overrasket da han ble veid til 2180 gram, 48 cm lang og 30 cm rundt hodet!!! Pga den lave fødselsvekten, og det faktum at morkaka mi også var liten, ble blodsukkeret til prinsen målt. Det var lavt og han fikk derfor litt bankmelk (donormelk) med Duocal for å få opp blodsukkeret. Så fikk mor, far og barn kose seg i flere timer og bare nyte hverandre før jordmor kom for å måle blodsukkeret igjen. Det var da blitt høyere og det ble bestemt at jeg skulle få dra rett opp på barsel. Jeg kledde på meg og trilla stolt senga med bebisen min bort til barsel hvor vi la oss til å slappe av med en gang. Da var vel klokka rundt syv. Pappaen dro hjem for å slappe av litt før han skulle komme tilbake med litt klær som passet bedre til prinsen vår. Klokka ni var det frokost på avdelingen og etter å ha spist ble det bestemt at bebisen skulle overflyttes til nyfødtavdelingen pga lavt blodsukker igjen. Jeg ble selvfølgelig med og syns jo det var litt skummelt da de la inn en sonde på min lille prins. Med ustabilt blodsukker og problemer med å stabilisere sin egen kroppstemperatur trengte han ekstra oppfølging av gode pleiere. Selv om han ble flyttet til nyfødt forble jeg på barsel. Det var tøft å måtte gå opp på barsel etter å ha vært hos min egen prins på nyfødt og se alle de stolte mødrene vandre rundt i gangene med sine bebiser, mens min lå koblet til maskiner med sonde i nesa... Men jeg må få si, damene på barsel var også fantastiske mot meg! Da de fikk vite at bebisen min skulle på nyfødt, ble jeg umiddelbart flyttet over til enerom slik at jeg ikke skulle måtte dele rom med noen som hadde bebisen sin sammen med seg. I tillegg sørget de for at det alltid ble satt inn mat på rommet mitt i tilefelle jeg ikke skulle rekke måltidene. Jeg løp jo tross alt mellom to avdelinger, og det er ikke alltid like enkelt å time ting. Kan ikke få takket de nok!!!

Jeg begynte å pumpe meg hver tredje time for å få igang melkeproduksjonen sånn at jeg selv skulle kunne stå for melken som Duocalen skulle blandes i. Jeg må si at jeg er EVIG TAKKNEMLIG for at andre tar seg tid til å donere overskuddsmelken sin, og takk til alle de som strikker søte små premature luer, sokker, små pledd og annet. Vi var avhengig av å få låne disse søte varme ullplaggene til vår lille skatt, og det varmet ikke bare ham, men også våre hjerter! Han var ikke prematur, men dysmatur, altså for liten... Så vi hadde ikke mye som passet til ham. Dog så er prinsen heldig som har en mormor med strikkedilla for tiden, så det tok ikke lang tid før det haglet på med søte små luer og sokker!

Så alle dere der ute som strikker og har mye restegarn liggende... Vær så snille, ta dere tid til å strikke en liten grytelapp eller en liten lue og send det til en nyfødtavdeling i nørheten av dere! De premature barna er ikke store og krever ikke mye, men ull er livsviktig for de!!! Jeg vet nå hva jeg skal bruke alle mine garnrester til...

Det å følge spent med på hver måling av blodsukker som går opp og ned i bølgedaler var ikke moro, ei heller alle stikkene i de stakkars helene hans... Jeg følte at de aldri fikk kontroll på blodsukkeret hans, og etterhvert begynte jeg aktivt å delta i diskusjonene om hvor mye han skulle få av Duocal og hva vi skulle prøve. Alt endret seg, følte jeg iallefall, da den ene sykepleieren foreslo at vi skulle gi gutten bare morsmelk fra meg, at jeg skulle få lov til å amme et helt måltid. Det var bare helt herlig å se hvor matlysten han var og endelig få lov til å amme! Og heldig som jeg var begynte melka å flyte! Puppene virket! Jeg følte meg plutselig så veldig mye mer mamma, og ikke minst at jeg var til nytte. Må jo innrømme at det ikke akkurat var lett å føle seg som en mamma når man ikke kunne gjøre noe for sin lille skatt, bare stå der på siden å se at han var ustabil og ting ikke var optimalt. Jeg bebreidet meg selv mye og var redd for at jeg hadde gjort noe galt siden bebisen var så liten. Ja, det var veldig tøft, og absolutt ikke sånn som jeg hadde forestilt meg... Heldigvis har jeg en sterk samboer som har holdt rundt meg, trøstet meg, forsikret meg om at jeg er en god mor som har gjort alt riktig, det har virkelig gjort underverker. Takk kjære for at du er den du er og for at du holder styr på meg!!! Kunne aldri i verden klart dette uten deg!!! I tillegg har sykepleierne på avdelingen vært helt fantastiske, og jeg benyttet meg av tilbudet om samtale med psykolog. Det hjelper å få perspektiv på ting og se ting fra andre vinkler :D

Nå er gutten vår to uker gammel, vi koser oss hjemme, han har allerede gått opp over 500 gram, som faktisk er nesten 25% av fødselsvekten sin, og han er bare helskjønn!!!! Vi har fortsatt litt problemer her siden vi må gi vitaminer til ham, da fødselsvekt var under 2.5kg, og disse gjør at han får veldig mye luft i magen og sår rumpestump. Men prøver å tenke at det kunne vært så mye verre!!! Vi er tross alt veldig heldige!!! Vi har en perfekt og frisk gutt!!!