Forvirrede tanker rundt det å skulle bli mamma...

Nå nærmer det seg med stormskritt, det er faktisk bare to uker igjen til dagen hvor et nytt kapittel starter, jeg skal bli mamma, livet mitt skal forandres for alltid. Mange vil si at jeg allerede er mamma, fordi det jo bor en prins i magen min. Men for meg så er det liksom ikke en rolle jeg får før bebisen har kommet til verden.

Har egentlig aldri grudd meg til fødselen, og gjør det vel egentlig ikke nå heller. Men skal innrømme at jeg får litt panikk hver gang noen tegn på at fødselen ikke er langt unna dukker opp! I går kveld hadde jeg mine første skikkelige kynnere, ikke bare sånne snille som strammer magen og gjør den til en fin fotball, for det har jeg hatt før... Nei, disse var som om noen festet et bredt skinnbelte rundt magen og dro til! Det verket i magen og i korsryggen... Snill som han er var kjæresten tålmodig og lærte seg hvordan han skulle masere ryggen for at jeg skulle slappe mer av og ikke ha så vondt... Hehe... Så i dag tidlig løp jeg rundt her og hentet ting til å pakke ned i sykehusbagen og vasket alt av ull så det skulle tørke fort! Hehe... Får visst noen sånne anfall innimellom, og kan ikke annet enn å le godt av meg selv etterpå :) Hysterisk førstegangsfødende!!! Men stoler på legen som så beroligende minner meg på at "du vet når det virkelig skjer"! Hehe... Er vel bare det at selv om vi er så nærme, så forventer jeg ikke at det skal skje før om to uker, så jeg blir totalt satt ut over at det kanskje kan skje tidligere! Og da blir jeg lettere hysterisk over alt som jeg ikke har klart... For ja, alle dere som kjenner meg VET at jeg er perfeksjonist og lettere gal, så JA, det MÅ være ganske så klart her! Da er det vel kanskje ikke så ille med denne panikksurringen min innimellom, for jeg skal love dere det går unna da! Hehe... Nå er jo faktisk alt som skal vaskes vasket! Eneste som gjenstår er å sveipe over barnerommet med en støvklut og en støvsuger, samt få på sengetøy på seng og vogn, og feste den nyinnkjøpte sengekanten. Og det er faktisk bare det som gjenstår! Så snart er jeg klar! :D Og hvem vet, kanskje er bebisen snart klar også... :D

Jeg har, fra jeg var ei lita jente, vært veldig familiekjær og hatt et enormt behov og ønske om å en gang stifte min egen familie. Babydokka, spesielt den lille gutten, var favorittleken min, og ble skjemt bort etter alle kunstens regler. Nå føler jeg meg nesten tilbake igjen til den tiden. Jeg venter en liten guttebebis som jeg kommer til å være avhengig av meg... En jeg skal vise omsorg, trøste, glede og lære alt jeg kan til.

Jeg gleder meg enormt til å bli mamma, men blir livredd noen ganger også, spesielt nå som vi er så nære mål... For ikke alt er eller blir selvfølgelig rosenrødt! Det er jo ting jeg gruer meg til også, og en av de tingene er selvfølgelig redselen for å ikke strekke til. Ikke være god nok som mamma, ikke kunne trøste en gråtende baby... Jeg er egentlig en liten kontrollfrik, og liker best situasjoner hvor jeg har full kontroll. Med tanke på at dette er noe jeg ikke kan, og ikke har opplevd før, har jeg derfor heller ikke full kontroll, og DET er skremmende!!! En annen ting jeg gruer meg veldig til er at jeg ikke kommer til å sove på flere uker etter at bebisen er født... Kjenner meg selv alt for godt... Kommer til å sitte ved siden av han for å sjekke at han puster, ingenting skal ta ham vekk fra meg! Men håper min kjære har samme gode effekt på meg der som ellers, han får meg til å roe meg, trøster meg og får meg til å slappe av... Så kanskje jeg klarer å venne meg til tanken, og la både meg selv og prinsen få den søvnen vi trenger... Jeg har rett og slett vært superheldig! Jeg har en samboer som "fikser meg", skjønner hva jeg trenger, klarer å roe meg, og som nå oppfyller min største drøm her i verden! Er det rart jeg gliser for tiden?!?!?!