En magefølelse...

Er det en ting jeg har lært så langt i dette svangerskapet så er det at jeg har en god tro på min egen magefølelse for tiden og klarer å roe meg selv...

Jeg følte på meg at jeg var gravid, selv om jeg prøvde å innbille meg at jeg ikke var det før jeg tok testen, for å ikke bli skuffa igjen... Da vi skulle til vår første ultralyd var jeg egentlig ganske rolig, for jeg visste jo at vi kom til å se en perfekt liten spire der inne, så ingenting å engste seg for... Det samme med uke 13. Og til rutineultralyd var det eneste jeg ikke følte jeg hadde kontroll på kjønn, og riktig var det. For om jeg hadde magefølelse eller ikke kan jeg ikke si noe om. Alle har hele tiden sagt at det bor en gutt i magen min, så jeg har vært så forberedt på det! Så om det var magefølelsen min eller det andre har sagt kan jeg ikke si akkurat der...

Nå til slutt fikk vi jo oss et lite sjokk da sonografen målte bebisen til å være liten. For jeg følte ikke at det var noe galt der inne. Han er jo så aktiv! Og magen vokser :)Jeg ble litt engstelig og felte noen tårer, men allikevel så har magen min beroliget meg og jeg har aldri blitt hysterisk. Var til en sjekk hos jordmor i dag og magemålet stemte med normalen og hadde fin fosterlyd. Så da stemmer nok magefølelsen min, bebisen har det bra og er helt normal! Og så prøver lille bebis å berolige meg også hele tiden med sin romstering og dulting :) HERLIG!!!

Rart hvordan man endrer seg med en graviditet! Jeg har aldri stolt mye på meg selv, men nå føler jeg at jeg virkelig stoler på meg selv i akkurat dette og at jeg har stålkontroll! WOW!!!