Uansett, jeg har prøvd å trene meg opp til å slippe unna operasjon, for det er faktisk mulig, men dessverre funka ikke det for meg... Selv om jeg var på NIMI hos de flinkeste av de flinke! Så etter en liten undersøkelse på ortopedisk avdeling på legevakta ble det bestilt time til meg - rekonstruksjon av korsbånd. Legen spurte pent om jeg kunne tenke meg å være med på et forskningsprosjekt, og JEG kunne ikke akkurat si nei! Etter en stund og litt masing kom det et brev til meg i posten - jeg skulle møte til dagkirurgi på legevakta mandag 8. november kl 10. Og ikke nok med det, jeg fikk også en "bruksanvisning" på alt jeg måtte gjøre i forkant! Jeg måtte blant annet bekrefte på sms at jeg ønsket å benytte meg av timer, samt skaffe krykker, hvilket ikke er enkelt når hjelpemiddelsentralen er oppe fra 8-15 på hverdager... Akkurat som om jeg ikke har nok å gjøre på dagtid liksom... Dagen før operasjon skulle jeg holde meg unna alkohol, fjerne neglelakk på fingre og tær, rense og klippe ned alle negler, evt fjerne løsnegler, ta ut alle piercinger, dusje med Hibiscrub, og sove i rent nattøy... Og denne Hibiscrubben... DEN er noe for seg selv! Pappa, som skulle opereres med åpen mage fikk beskjed om å komme nydusjet, jeg som skulle ha kikkhullsoperasjon i kneet skulle skrubbes i desinfiserende middel TO ganger før operasjon! Hmmm... Merkelig... Men jeg blir jo helt hjernevasket og dritredd så kjæresten måtte skrubbe seg han også! Hehe... Skulle han ligge inntil meg, så måtte han også være ren! Han er jo strengt tatt "natttøyet" mitt, og varmeovnen min! Hehe... Og så leser jeg bruksanvisninger og bivirkninger... ALDRI lurt! Ikke få i øyne, ører, hjerne eller hjernehinne... HÆÆÆÆ!?!?!?! Skal si jeg var forsiktig og hysterisk i dusjen... Som om ikke det var nok så skulle jeg også møte fastende, altså ikke spise, drikke, tygge tyggis eller drops, røyke eller snuse etter kl 24 dagen før dagen... Tror jeg bælmet og stappet innpå nok for en uke framover så greit nok :)
Mandag morgen våknet jeg med sommerfugler i magen og tok min siste Hibiscrub-dusj, før pappa hentet meg kl 9. Snill pappa jeg har som følger sin overnervøse datter! Deilig å ha noen å snakke med, så man glemmer litt! Og så hjelper det at han har operert og vært i narkose før... For jeg var DRITREDD!!! Jeg HATER å ikke ha kontroll! Og nå skulle jeg liksom overlate ALT til noen jeg ikke kjenner?! Både liv og kontroll! VRÆÆÆL!!!
Etterhvert dro pappa og en søt sykepleier tok meg med inn på et omkledningsrom. Der fikk jeg et eget skap med alt jeg skulle få ha på meg... Jeg hadde kjøpt nytt undertøy i anledningen som skulle holde alt på plass... En STOR truse som dekket det meste, og en BH som holdt lefsene på innsiden og ikke lot de skvulpe over... Men neida, her skulle ALL verdighet forsvinne. Jeg måtte pent ta av meg alt, iføre meg en bestefarstruse med plass til utstyr jeg ikke har, ta på en trøye med utslitte knappehull som stadig ga etter, surre meg godt inn i en rød morgenkåpe som har sett sine bedre dager og ta på meg nydelige blå fottrekk... JIPPI!!! Deretter fikk jeg et halvt glass vann og 5 piller... God frokost! Jeg trodde vel egentlig at jeg skulle opereres innen kl 11, men damen fortalte meg pent at de nå drev med nr to i dag, jeg var nr tre... Og når de var ferdige med han/henne, skulle de vente 1 time for å se at alt gikk bra, så var det lunsj, og SÅ var det min tur til å ligge på bordet! Jaja... Her var det med andre ord bare å smøre seg med tålmodighet (har fått mer av det ettersom årene har gått faktisk) og sette seg ned på venterommet med TV sammen med alle de andre morgenkåpekledde venterne... Og det kom mange etter meg! Men alle forsvant før meg... Så etter å ha sett på TV2 nyhetskanalen i to timer og kun spist en ekstra pille kom en smilende dame fra Stranda inn (anestesisykepleier). Siden det kun var meg igjen der sa jeg pent at hvis hun ville ha meg skulle hun få meg!!! Og jaggu ville hun ikke det! Så vi gikk pent og pyntelig sammen inn til operasjonstua hvor jeg klatret opp på bordet, la meg godt til rette og fikk "et lite stikk" i armen. VIPS så var veneflonen inne, damen sa snilt at hun skulle ta godt vare på meg, en hel haug andre dro og bente og kledde og vasket kroppen min, mens jeg lå der smilende og skjønte ingenting! Plutselig kom det en maske foran munnen min og jeg fikk beskjed om å puste vanlig. Nysgjerrig som jeg er prøvde jeg flere ganger å spørre hva det var jeg pustet inn, og plutselig våknet jeg opp med en herlig stor dyne rundt meg! HVA?!?!? Fikk jeg ikke telle?!?!? Jeg som hadde planlagt hvordan jeg skulle telle fortest mulig! Skulle slå pappa som bare kom til 98 (talte ned fra 100)!!! Jaja... Tror jeg fortalte henne det, men vet ikke, kan ha drømt... Ikke vet jeg, hadde jo ikke kontroll! Helt til jeg kjente noen smerter, litt vondt, men dette skulle jeg fikse... Så fikk jeg øyekontakt med en sykepleier og plutselig møtte jeg veggen... Tårene sprutet og jeg klarte ikke si noe. "Har du vondt?" Jeg fikk tydeligvis fram ett eller annet for hun kom løpende med en sprøyte hun satte i veneflonen og sa at jeg måtte ikke være redd for å si ifra hvis det var vondt... Men det klarte jeg ikke, måtte gråte litt til for å få henne komme løpende med litt til av dette herlige stoffet! Hehe...
Jeg husker at jeg så på klokka da jeg våknet, den var da 1400... Klokka 16 fikk jeg mat. Var egentlig ikke sulten, men slukte allikevel de herlige ristede brødskivene med salami, ost og syltetøy, og skylte nedpå med saften jeg fikk servert! Ble litt satt ut, for trodde jeg skulle hjem ganske fort etter operasjonen, men ikke før kl 17 skulle jeg få antibiotika intravenøst, og først DA kunne jeg tenke på hjemveien.
Mens jeg lå på oppvåkninga kom kirurgen innom og fortalte at alt hadde gått veldig bra, men pga at jeg hadde litt for tynne sener kunne jeg ikke være med på forskningsprosjektet deres... BUHU... Men men, jeg sa iallefall ja til å være med! :)
Min kjære kom tuslende inn døra litt over fem, og jeg gjorde ett tappert forsøk på å bevege meg, men det var ikke særlig lurt. Jeg ble med en gang svimmel og UTROLIG spysyk... Skal si jeg var rask med å vippe hodet ned på puta igjen... Etter å ha blitt overtalt av sykepleieren og sendt kjæresten på gangen stakk jeg fingeren i halsen og fikk opp dagens eneste måltid... I tillegg fikk jeg en dott stappa opp i nesa med oksygen og en kald klut på panna... Og det hjalp litt! Iallefall nok til at jeg kom meg til do! Men da begynte det igjen... Så ille at de fant ut at enten måtte jeg opp på sengeposten eller så fikk jeg bruke rullestol ned til bilen... Jeg ville hjem, så rullestol ble hentet :) Og det gikk i sneglefart... Bare en LITEN bevegelse føltes som å sitte i rollercoaster! Hehe... Følte meg ikke høy i hatten og med en ny bil ville jeg sikre meg, så spurte pent om jeg ikke kunne få med meg en "nistepakke" med sånn spybrett i papp og en plastpose! Og jaggu var det ikke bra, for i det jeg hadde gått de første tre trappetrinnene hjemme så jeg kjæresten dypt og desperat i øynene og ropte "NÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!!!!!!!!!". BLÆH.... Jaja... Bare å bite tenna sammen, vandre opp de siste trinnene og deise ned på sofaen... Og DER lå jeg godt med beinet rett ut, puter overalt og bøtta innen rekkevidde... Hehe... FOR et syn!!! I løpet av kvelden klarte jeg å få i meg en hel tallerken med havregrøt, men den brukte jeg jaggu noen timer på! Uansett, operasjonen var egentlig en positiv opplevelse, langt ifra så ille som jeg trodde, narkosen var helt grei, og med en så snill anestesisykepleier som jeg stolte fullt på med en gang så var det greit å miste kontrollen også!
Tirsdagen hadde heldigvis min kjære mulighet til å ta hjemmekontor og holdt meg med selskap. Pappa kom også innom og var "barnevakt" siden kjæresten allikevel måtte en svipptur innom jobben... Så der satt vi i sofaen og så på Top Gear, og spiste nystekte rundstykker til lunsj. For jeg klarte helt fint å bevege meg rundt! Hadde ikke vondt i det hele tatt! Kan ha noe med antall pinex forte jeg hadde spist... Hehe...
Onsdagen skulle være min første dag hjemme alene og det var aldeles ikke moro! Selvfølgelig hadde jeg maur i rompa, kjeda livet av meg, og følte meg ikke bra i det hele tatt... Så jeg sov bort hele formiddagen, glemte frokost og lunsj og spiste ikke før utpå dagen... Til middag hadde jeg fryktelig lyst på kjøttkaker og siden mamma ville komme innom en tur etter jobb for å "se på meg" så inviterte jeg like så godt hele familien på middag! Og den måtte de lage :) Koselig var det! Og jeg tok av den bandasjen som var rundt beinet så vi kunne se på de blodige kompressene! Fanken så ekkelt! Er supernysgjerrig på alle andre når de har sår og sånt, men når det gjelder meg selv så blir jeg dårlig bare ved tanken!!! Best å dekke det til med en gang! Hehe...
Så framover venter det sårskift, mye trening for å få bevegelighet i beinet, kontroller hos fysioterapeuten på ortopedisk, sofasliting og strikking, og så BEINHARD trening med fysioterapeut på NIMI. GLEDER meg! TENK den herlige bikinikroppen jeg får til sommeren! :)
Godt at operasjonen ble en positiv opplevelse. Og med all den tiden du har til strikking nå så regner jeg med at det også blir en del bilder av ferdige prosjekter her på bloggen :-)
SvarSlett